En smilende dame går mot kamera. i Bakgrunnen ser vi en Oslogate med trehus i friske farger.
– Jeg har ikke en følelsesbasert tro. Gud er alltid der han har vært. Uansett hva jeg måtte føle, så vet jeg at han er der. • Foto: Mette Randem

Har fått en sjanse til

Uten forvarsel fikk Maria Herikstad diagnosen blærekreft. Hva skjer når livet blir snudd om i løpet av en dag? Og hva skjer med troen?

• Foto: Mette Randem
Sist oppdatert:
Del: Del artikkelen på Facebook Del artikkelen på Twitter Send artikkelen på e-post

Det begynte med noen klassiske symptomer. Så lenge hun ikke hadde smerter, tenkte hun ikke noe videre over det. Dessuten kjente hun seg frisk. Da symptomene økte, tok hun kontakt med fastlegen. Verken blodprøver eller CT-røntgenbilder tydet på at noe var galt, inntil hun tok en cystoskopi. Da var legen krystallklar: «Her er det en svulst, den må vi ta! Du kommer til å få en kreftdiagnose, og vi vet ikke om svulsten er god- eller ondartet.»

Maria Herikstad tok det med fatning: «Ok, dette er fakta,» konstaterte hun.

– Jeg var forbauset over at jeg reagerte så rolig. Jeg var klar over at kreft kunne bety død, men det var ikke det legene snakket om. De ga ikke uttrykk for bekymring, så det jeg tenkte mest på var; hva skjer nå?

Det fikk hun snart vite. De neste tre månedene gikk hun gjennom en hard cellegiftkur som skulle sørge for at svulsten ble mindre. Deretter ble hun hun lagt på operasjonsbordet, fikk fjernet blæra og anlagt såkalt kontinent urostomi – et urinreservoar inne i buken.

– Dette er det mest alvorlige jeg har vært igjennom, sier 50-åringen ettertenksomt.

Smilet er likevel aldri langt unna. Kreftdiagnosen vekket utforskertrangen.

– Jeg har alltid vært nysgjerrig på det som skjer med meg, på hvordan kroppen min reagerer. Det ble en reise inn i noe ukjent, og jeg sa til meg selv: Nå får jeg se helsevesenet innenfra.

Hun er sosionom av utdanning, har jobbet mange år på sosialkontor og som miljøarbeider, og forholdt seg til andres smerte og sykdom. Denne gangen var det hun som trengte hjelp.

– Noe av det morsomste var å kjøre sykehusseng, det var vanvittig gøy å kjøre til operasjonssalen, ler hun – med umiskjennelig galgenhumor.

CT-maskin
Maria Herikstad brukte sosiale medier for å dokumentere sykdomsforløpet.

Alt var likevel ikke festlig. Det tok flere uker å lære å gå etter operasjonen. Trapper var en hard utfordring, men det gikk framover. Første gang hun klarte å gå 200 meter uten å stoppe, kjente hun gledestårene presse på.

Se det morsomme

Livsgleden kunne ingen ta fra henne, og troen var noe hun kunne lene seg til.

– Jeg har ikke en følelsesbasert tro. Gud er alltid der han har vært. Uansett hva jeg måtte føle, så vet jeg at han er der. Det er min tro.
– Maria Herikstad

– Hvis jeg føler meg dypt nede eller høyt oppe, så har jeg ingen tanker om at han fjerner seg fra meg.

Ordspråkene 17, 22 hjalp henne til å la være å bekymre seg: «Glede i hjertet gir god helse, mismot tærer på kroppen.»

– Vi har ingen garantier i livet, men jeg var rolig. Cellegiftbehandlingen gjorde meg også døsig og satt ut. Likevel klarte jeg å se ting med glimt i øyet. Legene sa for eksempel at jeg ikke ville miste hår, og da jeg så hvordan hårene drysset i dusjen, sa jeg: Ha, der tok de feil!

– Er du en tøff type?

– Jeg vet ikke, sier hun og leter fram bilder på mobilen, glimt som fikk fram smilet da det buttet litt ekstra.

Maria Herikstad klarte å glede seg over små ting, som malplasserte skilt og skjelett med skjerf som sto i en krok på rehabiliteringsstedet.

– Jeg tror jeg er positiv av natur. Det hjalp meg nok at jeg synes ting var spennende, for det er ikke så gøy å fyke rundt i sykehusgangene dag ut og dag inn. Men jeg klarer å se det morsomme i hverdagen. Jeg er nok også rasjonell. At legen la fram alt så faktabasert, det liker jeg. Der lå også håpet, jeg stolte på at det ville gå bra.

Gleden over livet

Maria Herikstad er vokst opp i Frelsesarmeen i Norge og Sverige. I tolv år har hun vært ansatt ved Frelsesarmeens hovedkvarter i Oslo og jobbet både med fadderbarn og givertjeneste. I høst sa frelses-
soldaten ja til å bli sekretær for forvaltningsavdelingen.

– Jeg ville gi noe tilbake. Jeg føler jeg har fått så mye godt i Frelsesarmeen.

Hun vet ikke helt når hun begynte å tro på Gud. Han har alltid vært med henne. Også da det ble et tydelig før og et etter i livet hennes.

– Jeg ser nok mer av menneskene rundt meg nå. Familie, venner og kolleger er kjempeviktige.

Hun er opptatt av at et hvert menneske bærer sin historie, at de rommer noe større og dypere enn det du ser ved første øyekast.

– Hvis det er et bibelvers jeg har levd med, så må det være Den gylne regel. Jesus sier i Matteus 7,12: «Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, det skal også dere gjøre mot dem.» Det verset har fått en annen tyngde eller mening nå. Jeg har alltid vært glad for livet. Jeg liker å reise og oppleve ting, og etter operasjonene er det blitt forsterket. Gleden over livet har blitt sterkere.

Tror på åpenhet

– Det føles som om jeg har fått en sjanse til. Jeg skjønner at jeg har vært ekstremt heldig. Ok, jeg har mistet urinblæren, men jeg kan fortsette å være her og nyte livet.

Hele veien har hun vært åpen om sykdommen.

– Hvorfor skulle jeg holde det hemmelig? Jeg visste at når jeg skulle få den første kanylen i armen, ville jeg ta bilde og legge det ut på Facebook.

Kanyle og bamser
– Hvorfor skulle jeg holde det hemmelig? Jeg visste at når jeg skulle få den første kanylen i armen, ville jeg ta bilde og legge det ut på Facebook.

Kanskje har hun knust noen tabuer. Maria Herikstad snakker fritt om at kroppen er forandret. Svulsten som lå i urinblæren, var så stor at legene måtte fjerne både den og mer vev. Dermed ble hun stomi-operert. Mens mange får pose på magen, er det operert et reservoar i buken, altså en pose inni magen hennes som må tømmes hver femte time gjennom et kateter.

– Forskjellen på før og nå er at jeg må planlegge litt mer når jeg skal ut og reise, men det har tross alt vært en liten overgang.

Det er ikke noe i veien med selvironien. På dagen to år etter at hun var stomioperert, tok Maria Herikstad med en ladning donuts, amerikanske smultringer, på jobb.

– Jeg måtte ha en kake det var hull i, smiler hun lurt, og en av kollegene repliserte på Facebook: «Dette er første gang jeg har feiret en stomi.»

Som friskmeldt var det grunn til å juble.

– Jeg ble faktisk kreftfri med operasjonen. I løpet av et halvt år var jeg ferdig behandlet, og i løpet av ett år var jeg tilbake i full jobb.

Hun vet at andre kan ha et langt tøffere sykdomsforløp. Og hun er glad for at svulsten ble oppdaget tidlig. Hvis ikke det hadde skjedd, kunne livet sett helt annerledes ut.

– Tenkte du noen gang; hvorfor skulle dette skje meg?

– Jeg tenkte heller; hvorfor skulle dette ikke ramme meg? Hvorfor skulle jeg være ekstra beskyttet?

Jeg har ingen ideer om at Gud skal beskytte oss fra alt ondt. Det tror jeg ikke noe på, men jeg tror at han er med meg gjennom det som skje. Jeg tror ikke på en Gud som lar oss slippe unna det å være menneske, men at han er med oss i forskjellige situasjoner.
– Maria Herikstad


Bare én gang kom tanken om hvor usikkert livet kunne være. En gang hun satt på T-banen og så utover Oslo, kjente hun et lite stikk: «Å, dette er kanskje en av de siste gangene jeg ser denne utsikten.» Ellers
visste hun bare at hun måtte følge kuren.

– Jeg ble brutalt kastet inn i en ny verden, men jeg visste at mange har gått veien før.

Å ha noen rundt seg

Det var godt å vite at hun ikke sto alene.

– Det som gjorde meg glad, var da jeg var på rehabilitering og mamma eller pappa kjørte meg ut til Bærums Verk der vi kjøpte is eller kanelbolle. Eller da min yngste nevø kom med teddybjørn til meg. Den fikk bli med over alt.

Teddybjørner
– Det som gjorde meg glad, var da jeg var på rehabilitering og mamma eller pappa kjørte meg ut til Bærums Verk der vi kjøpte is eller kanelbolle. Eller da min yngste nevø kom med teddybjørn til meg. Den fikk bli med over alt.

Maria Herikstad er med i Oslo 3. korps, Frelsesarmeens menighet på Grünerløkka. Selv om hun ikke orket å gå på så mange møter i behandlingsperioden, var det godt å vite at folk visste hva hun gikk gjennom.

– Det var viktig å ha den støtten. At jeg var åpen på Facebook, var også en velsignelse. Jeg fikk mye menneskelig støtte. Det var medisin å få tilbakemeldinger. Folk skrev: «Vi tenker på deg, vi ber for deg». Noen besøkte meg, andre skrev SMS’er, de ringte eller hilste på Facebook. Dette var en kjempeviktig tilleggsmedisin for meg. Det man trenger å vite i en slik situasjon, er at folk er med deg, at noen følger deg til timeavtaler eller kommer på besøk.

Maria Herikstad i uniform
– Jeg ble brått kastet inn i en ny verden, men jeg visste at mange har gått veien før, sier Maria Herikstad.

En gang hun var trøtt og elendig, stilte vennegjengen opp med pizza.

– Det ga meg et energikick og var så gøy!

Ellers var det lange dager og nok tid alene.

– Hva snakket du med Gud om i denne tiden?

– Å fortelle familie og venner om at jeg hadde fått kreft, var uggent, så jeg snakket med ham om at han måtte passe på dem som stod rundt meg. For jeg ble jo tatt hånd om av legene. Jeg ba aldri om at han skulle fjerne svulsten, men i løpet av et halvår var jeg faktisk helbredet, og det var et mirakel.

Hun tror Gud kan fjerne sykdom, men ser at han også bruker helsepersonell i helingsprosessen.

– Det er ganske utrolig hvor fleksible vi er, alt vi mennesker kan venne oss til. Jeg har noen ettervirkninger; jeg blir fortere sliten enn tidligere, så da må jeg bare ta det rolig.

Paradoksalt nok merker hun en ny energi. Det førte til at hun sa ja til å bli med i en likepersontjeneste. Gjennom foreningen Norilco, for stomi- og reservoaropererte, er Maria Herikstad en ressurs-
person for folk som venter på operasjon eller er operert. En gang i måneden tar hun seg en tur til sykehuset og spør om det er noen som trenger å snakke med en som har egenerfaring.

– Å være til stede for den andre er viktig. Her får jeg lov til å gi noe tilbake. Det viktigste er å kunne lytte, men også å kunne si: Her har jeg ikke svar. Selv om jeg har gått gjennom det samme, er det viktig å huske at jeg ikke vet akkurat hvordan de har det. Som likeperson skal jeg vise at jeg har kommet tilbake til hverdagen, vise den andre at det er mulig å få et normalt liv igjen.

Tekst: Marit Dehli. Foto: Mette Randem. Fra Krigsropet 45/19.

Abonner på Krigsropet

Krigsropet er en gave til deg selv eller andre som varer hele året. I tillegg til at den støtter Frelsesarmeens viktige arbeid. Magasinet sendes ut en gang i uken.

Bli abonnent

RELATERTE SAKER